Den 6. mai 2008 var en stor dag. Jeg var blitt helt hekta på foto og hadde denne dagen mottatt en pakke med nye glass; nikon 200-400mm f4. -Mitt første objektiv med trøkk! Jeg klarte ikke sitte inne og vandret derfor rundt i skogen stort sett hele døgnet... Tidlig på morran den 12. mai hørte jeg svartspett-lyd oppi stien forran meg. Jeg lurte meg framover, men fuglen fløy på 50m hold. Jeg gikk fram til der jeg hadde sett den lette og fant ei lita, perforert gran som var full av stokkmaur.
Jeg så meg litt rundt og fant ei fin lyngtue noen få meter bortenfor, la meg ned og håpet at den skulle komme tilbake...
Etter ei stund på tua dukka den opp! Skjelven og livende redd var jeg for å skremme den. Kamera (en D80) og objektiv var ferdig innstilt på det jeg trodde var rett... 400mm, f4, 1/30sek og iso 500... Stativ hadde jeg ikke og lå derfor langflat på tua mi og sikta så forsiktig jeg kunne. Jeg ble fort klar over at svartspetten er en stor fugl. -Den virker ihvertfall stor på bare fire fem meters hold. Først lå jeg lenge og bare så på. Jeg trodde lyden av kameraet ville skremme den. Klokka var bare 0400 og det var temmelig mørkt ennå. Jeg prøvde en eksponering... Den kikka seg rundt, men fortsatte å hakke, jeg tok flere bilder og etterhvert reagerte den ikke på lyder. Jeg hadde ingen form for kamo, så jeg var ekstremt forsiktig med bevegelser. Den ble i ca 15 min før den dro.
Her hugger den seg igjennom granleggen iløpet av noen få minutter. Vibrasjon i hodet minner meg om Donald som får en smakk over nebbet:)
Jeg gikk fram til treet og kikka og så at det fremdelse var fult av maur. Tenkte at her kommer den tilbake. Tilbake på tua, klok av skade, ble kameraet snudd 90 grader til portrettstilling og brennvidden justert til 300mm. Så var det bare å vente...
Tre ganger kom den tilbake i løpet av vel en time. Det var en heftig opplevelse og fin test for nytt objektiv:). Jeg har aldri, hverken før eller etter, sett en svartspett på nærmere hold enn 50 m...
