Seint i går kveld pakka vi (Kjartan og meg) sekken og kjørte til Flatanger. Ole Martin sto klar med varm hytte, oppredde senger og, -selvfølgelig godt humør og ett svært glis. Akkurat som vanlig.
Endelig skulle det bli min tur til å få oppleve hauken på nært hold.
Vi hadde på forhånd hørt rykter om mye aktivitet ved haukeskjulet, værmeldingen stemte og spenninga var stor!
Lenge før sola viste tegn til å våkne luska vi ut i skjulet. Mens det ennå var bekmørkt hørte vi raslinga av ekorn på furuleggene rundt skjulet. Da det endelig begynte å lysne, vrimlet det med ekorn, meise, dompapp, nøtteskriker og hakkespett rundt oss.
I skumringa, litt før kl ni dukka hauken opp. Vi merk at den var på tur på alt livet rundt foringa. Ekornene varsla og pilte bort i skogen, meisene var hissige og nøtteskrika jamra seg.
Hønsehauken slo seg ned på åtet og begynte å rive fjærene av den døde orhøna. Den tok seg god tid og aksepterte etterhvert knatringen fra kameraene godt. Ekornene, meisene og nøtteskrikene skjønte at hauken hadde til hensikt å bil ei stund. De mista tollmodigheta og kom forsiktig tilbake. Etterhvert satt jeg ganske målløs og så på seks ekorn, fem nøtteskriker, flere dompapper og en horde med forskjellige meiser som dansa rundt hauken.
Hadde jeg hatt vidvinkel ville disse to bildene hengt bedre sammen. Ekornet klatret bare et par meter over hodet på hauken og hauken lot seg irritere... bilene er tatt med bare noen få sekunders mellomrom. Bildet av ekornet er uskarpt og trasig, men det måtte med for å beskrive situasjonen...
Plutselig kasta hauken seg etter ett av ekornene. Ekornet hadde forvillet seg bare ett par meter fra hauken og var farlig nær å bli dessert. Det gjemte seg i en liten kvistdunge fire fem meter unna skjulet vårt. Hauken satt oppå, men nådde ikke gjennom. Den hoppa etterhvert opp på en liten stubbe rett over ekornets skjulested og satt tolmodig og ventet mens ekornet laget masse rare lyder. Etter flere minutter kom det snikende fram og i det samme hauken så hva som var i ferd med å skje, stupte den ned etter ekornet. Det forsvant i ei farlig fart opp i nærmeste tre og forsvant i skogen. Hauken flakset seg opp på en stubbe bare tre-fire meter unna glugga og satt litt slukøret tilbake...
Dobbelteksponering, men faktum var at hauken satt bare fire fem meter unna dette ekornet og fulgte med. Like etterpå forsøkte den å fange ekornet...
Til sammen hadde vi hauken i godt over to timer rett utenfor vinduene i skjulet. Det var ei helt utrolig fin underholdning og en uforglemmelig opplevelse å få se så mange sider av denne utrolig fine rovfuglen!
Vi hadde en eneste stor utfordring. -Rett etter at det første morgenlyset kom sigende, fulgte skodda med på lasset. Det ble litt i minste laget med lys og den raskeste lukkerhastigheten jeg fikk benyttet var 1/40sek. Man fryser ikke action under slike forhold. Ellers gikk det i blender 4 med en brennvidde på 200-400mm , stort sett iso 800 med en d300.
En del av bildene ble skarpe og greie, men best av alt var opplevelsen!
Igjen Ole Martin; TUSEN TAKK FOR MEG! -Takk for at du gjør det mulig å få oppleve slikt!
-Og til Kjartan: Takk for enda en trivelig tur!
